Tror ikke jeg har sett noe mer appetittlig, duggvåt Cosmos om høsten. Utover livssyklusen til denne ettårige planten så falmer den sterke fargen og skaper ett lekkert spill i kronbladene.
En av mine favorittblomster.

Tror ikke jeg har sett noe mer appetittlig, duggvåt Cosmos om høsten. Utover livssyklusen til denne ettårige planten så falmer den sterke fargen og skaper ett lekkert spill i kronbladene.
En av mine favorittblomster.

Ute å lufter hodet i nabolaget, overalt så dukker det opp duggvåte motiver.
Tenker jeg tar en tur i botanisk hage og kikker litt.







Vet ikke om det er innafor, men jeg gjør det allikevel. Fastlegen min heter fortsatt Dr. Alban.
I mine formative år så hørte jeg på det meste som nittitallet hadde å tilby, å finne og ikke minst oppdage musikk var utfordrende.
Tror ikke dagens ungdoms vet hvordan det er å bruke 20 minutter på å laste ned en låt ulovlig. Over en singel ISDN linje via Napster eller Limewire. Bare for å finne ut at denne filen ikke virker eller er noe helt annet.
Tenker jeg starter første innlegg med blast from the past, i mangel av ett bedre norsk uttrykk. Med selveste Dr. Alban – Look Who’s talking now.
Vært ute å mykt opp de støle beina mine, lurer på hvilken fjelltur jeg skal gå neste gang.




Norge i skinnende sol er som ett postkort. Må vel kanskje merkes som reklame det her?
Dette er minner jeg kommer til å se tilbake på igjen og igjen.


Beste tiden på året å ta en fjelltur er nå, hele fjellet er fargelagt i alle mulige farger.








Noen små hverdagsøyeblikk glemmer jeg aldri.
Som den gangen jeg kom hjem og ikke kunne huske å ha lagt merke til dette hjertet.
«Se her, malingen har flasset av så det ser ut som ett hjerte. -Neida Joachim, det er jeg som har brukt neglen til å pirke når du ikke ser»

Slutter ikke å forundre hva slags motiver jeg finner i det aller minste rundt oss. Det er en fargerik verden.



