Jeg er veldig glad i farger. Bildebiblioteket mitt er stappfullt av fargerike motiver som skal holde meg varm gjennom den kalde tida.


Jeg er veldig glad i farger. Bildebiblioteket mitt er stappfullt av fargerike motiver som skal holde meg varm gjennom den kalde tida.


Tror ikke jeg har sett noe mer appetittlig, duggvåt Cosmos om høsten. Utover livssyklusen til denne ettårige planten så falmer den sterke fargen og skaper ett lekkert spill i kronbladene.
En av mine favorittblomster.

Ute å lufter hodet i nabolaget, overalt så dukker det opp duggvåte motiver.
Tenker jeg tar en tur i botanisk hage og kikker litt.







Vet ikke om det er innafor, men jeg gjør det allikevel. Fastlegen min heter fortsatt Dr. Alban.
I mine formative år så hørte jeg på det meste som nittitallet hadde å tilby, å finne og ikke minst oppdage musikk var utfordrende.
Tror ikke dagens ungdoms vet hvordan det er å bruke 20 minutter på å laste ned en låt ulovlig. Over en singel ISDN linje via Napster eller Limewire. Bare for å finne ut at denne filen ikke virker eller er noe helt annet.
Tenker jeg starter første innlegg med blast from the past, i mangel av ett bedre norsk uttrykk. Med selveste Dr. Alban – Look Who’s talking now.
Vært ute å mykt opp de støle beina mine, lurer på hvilken fjelltur jeg skal gå neste gang.




Norge i skinnende sol er som ett postkort. Må vel kanskje merkes som reklame det her?
Dette er minner jeg kommer til å se tilbake på igjen og igjen.


Beste tiden på året å ta en fjelltur er nå, hele fjellet er fargelagt i alle mulige farger.








Noen små hverdagsøyeblikk glemmer jeg aldri.
Som den gangen jeg kom hjem og ikke kunne huske å ha lagt merke til dette hjertet.
«Se her, malingen har flasset av så det ser ut som ett hjerte. -Neida Joachim, det er jeg som har brukt neglen til å pirke når du ikke ser»
